Hvordan øyet sorterer farger

Tre reseptorer, to argumenter

De fleste ser farger gjennom tre typer tappeceller i netthinnen, som er følsomme for lange, middels lange og korte bølgelengder av lys. Denne trikromatiske ideen, utviklet av Thomas Young og Hermann von Helmholtz på 1800-tallet, forklarer hvorfor tre kanaler, rød, grønn og den tredje primærfargen på en skjerm, kan etterligne de fleste synlige farger.

Ewald Hering tilførte en andre, utfyllende innsikt: signalene fra disse tappene sammenlignes i motsatte par. Rødt veies mot grønt, gult mot sin motsetning, lys mot mørk. Derfor kan vi forestille oss et rødlig gult, men ikke et rødlig grønt. For fotografer er motstandsmodellen stille praktisk. Den forklarer hvorfor komplementære par virker ladet, og hvorfor etterbilder dukker opp i motsatt fargetone etter å ha stirret på en mettet flate.

Verdi er skjelettet

Nevrovitenskapsforskeren Margaret Livingstone beskriver i Vision and Art: The Biology of Seeing (2002) hvordan mye av vår oppfatning av dybde, bevegelse og romlig oppbygning avhenger av luminans, altså lyshetskontrast, snarere enn fargetone. To farger med lik lyshet kan være livlig forskjellige og likevel virke å vibrere eller sveve, fordi den delen av synssystemet som er ansvarlig for kanter og dybde ser dem som nesten like.

Dette er et etablert prinsipp, ikke en stilistisk mening. Det er derfor gråtonetesten fungerer. Gjør bildet om til monokrom og se på nytt: Hvis motivet fortsatt skiller seg fra bakgrunnen, er strukturen god. Hvis det løser seg opp, bygger bildet kun på fargetone, og den avhengigheten vil svikte på dårlige skjermer, i enkelte trykk og for mange seere.

Naboer maler hverandre

I 1839 publiserte kjemikeren Michel Eugène Chevreul, som arbeidet med fargestoffer ved Gobelins gobelinverksted i Paris, sin lov om simultan kontrast. Han observerte at farger plassert side om side ser ut til å forskyve seg bort fra hverandre: en grå ved siden av rødt får en grønnlig tone, mens den samme grå ved siden av grønt virker svakt varm. Josef Albers gjorde dette til en undervisningsmetode ved Yale, og viste studentene hvordan én farge kan få til å se ut som to, og to som én.

For bildeskapere er lærdommen ydmykende. Du kan ikke bedømme en fargeprøve isolert. En hudtone som ser riktig ut i et nøytralt rom, kan virke gulaktig og sliten ved siden av en mettet vegg. En bakgrunnsgradering kan endre den oppfattede fargen på et motiv uten å berøre motivet i det hele tatt.

Konstans og dens svikt

Hjernen vår prøver å holde objektfarger stabile under skiftende lys. En hvit skjorte ser hvit ut ved middagstid og ved solnedgang, selv om lyset som reflekteres fra den, endrer seg dramatisk. Edwin Land, grunnlegger av Polaroid, utforsket dette gjennom sin retinexteori på 1970-tallet. Konstans hjelper oss vanligvis; det er også grunnen til at kameraer trenger hvitbalanse, mens øynene våre ikke ser ut til å trenge det.

Det virale bildet av «kjolen» fra 2015 viste hva som skjer når signalene svikter. Seerne var sterkt uenige om fargene fordi de gjorde ulike ubevisste antakelser om lyset som falt på den. Tvetydig belysning gir tvetydig farge, noe en fotograf kan unngå, eller bevisst utnytte.

Å designe for alle seere

Fargesynsvansker rammer omtrent 8 prosent av menn av nordeuropeisk herkomst og rundt 0,5 prosent av kvinner. Ishihara-platene, første gang publisert i 1917, er fortsatt en kjent screeningtest. De vanligste formene reduserer evnen til å skille rødt og grønt.

• Sørg for at kritiske skiller består i gråtoner.
• Kombiner fargeforskjeller med forskjeller i verdi eller tekstur.
• Sjekk diagrammer, infografikk og bildetekster der farge bærer informasjon.

En kort praksis i felt

Før neste redigering, se på bildet i tre sekunder og noter hvor øyet ditt gikk først, deretter og til slutt. Spør deg så om denne rekkefølgen forteller historien du vil fortelle. Hvis ikke, endre forholdene (verdi, metning, proporsjon) i stedet for å ta i bruk en ny fargetone. Persepsjon er grammatikken; historien er det du skriver med den.